Sentrum av byen var uforandret fra da han sist hadde vært der, en gang mellom freden i Westfalen og Napoleonskrigene. Den samme skitten, det samme menneskemylderet. Luktene var annerledes. Det var ikke hester der lenger, det var biler. Også stanken fra kanalene hadde noe maskinelt over seg nå. Likevel var det en organisk by minotauren hadde kommet til. Den var et levende vesen. Den pulserte, slik labyrinten hadde gjort. Han fant seg til rette i dens hjerte.
Minotaurens leilighet var liten, og lå like ved gamlekirken. Slik det var i det området, lå den i et bygg der første etasje var et bordell. Ved siden av postkassene og ringeklokkene sto kvinnene i undertøyet, noen med bhen på, andre med brystene bare. Ingen la merke til minotauren så lenge han brukte frakken og cowboyhatten han hadde kjøpt på sin siste amerikareise. Slik hadde det blitt. Først hadde de sett på ham som en gud, deretter som et monster. Nå, når noen en sjelden gang så rett på ham, var det med et blikk som ellers var forbeholdt de ytterst gamle og syke, et blikk som hadde like deler frykt og avsky i seg. Det var et blikk som ikke kunne møtes, fordi det aldri nådde øynene hans.
Minotauren hadde levd for lenge. For alt han visste, var han den eneste av sitt slag som var igjen i verden, og han var utmattet. De mektige hornene hans var merket av hakk og skår. I årenes løp hadde han brølt og skrapet og stanget. Det kunne han ikke gjøre lenger. En gang mot slutten av det nittende århundre hadde han blitt skutt med en rifle, og ligget på sykeleiet i en måned. Det var siste gang han hadde vært i kamp.
Noen ganger var han stolt over hornene sine, og hakkene i dem. Andre ganger våknet han fra en drøm der de hadde falt av og nye horn var i ferd med å vokse ut av tinningene, myke og smidige horn, dekket av en tynn hinne og med uendelig fine spisser. Minotauren hadde føtter, ikke klover, men huden var så grov og ru at det var lite til forskjell. Iblant hadde de stelt med ham i labyrinten, ungdommene som hadde kommet fra skipene med mange årer. De hadde vært redde for ham, og forsøkt å gjøre ham til lags. Han hadde spist dem alle sammen uansett, men når han ønsket det, lot han dem først smøre ham inn med olje og skrape ham ned.
Leiligheten der minotauren bodde, var ikke stor. Hornene hans hadde skrapet opp vegger og dørkarmer. Han sov på en madrass med lange flenger på begge sider, og tilberedte måltidene sine på en sliten gasskomfyr i hjørnet av rommet som var kjøkken, stue og soverom. Det eneste minotauren hadde brukt penger på, var dørlåsen og det store pengeskapet. En gang hver måned solgte han en av gullmyntene, for langt mindre enn den var verdt, og betalte huseieren kontant. Til gjengjeld fikk han være helt i fred.
De tunge narkotiske stoffene tiltalte ikke minotauren, men han røykte marihuana. THC-innholdet hadde steget mye siste årene. Det innebar at pengene strakk lenger, men det hadde også svekket disiplinen hans. Lenge hadde han prøvd ikke å gjøre det hver dag, så opplevelsen fremdeles skulle bety noe. En gang i tiden hadde han holdt seg klar i en uke, rullet seg noe virkelig potent, og drømt om orakelet i Delfi. Røyken i den trange leiligheten ble røyken fra selve fjellet, og Pythias ansikt fylte bevisstheten hans. Men hva hun sa til ham, det husket han aldri når han våknet.
Nå var rutinen hans mer monoton. Han sov det meste av dagen. Når det nærmet seg kveld, slet han seg opp. Han holdt sjelden ut mer enn en time før han tente den første jointen. Så begynte han å vandre rundt i den mørke byen, i stadig større sirkler, til han mistet retningssansen. Mens han var i bevegelse, kunne han fremdeles drømme. Noen ganger forestilte han seg at han var hjemme. Murhusene ble vegger, stjernebildene ble gamle venner, og han selv ble et av sine gamle ofre. Et sted i labyrinten ventet han på seg selv.
En eneste gang hadde minotauren latt en ung mann slippe ut fra labyrinten. En eneste gang hadde han latt seg overvinne. Neste dag hadde han forlatt det gamle hjemmet sitt og begynt å vandre. Han hadde sett verden. Den var rikere enn han kunne ha forestilt seg, men den var ikke uendelig stor.
En gang ble en retningsløs natt i Amsterdam til grå morgen. Minotauren befant seg lenger hjemmefra enn han pleide, et stykke fra kanalene. På den andre siden av gaten så minotauren en mann komme syklende. Så vinglet han og falt, og først da hørte minotauren skuddene. Syklisten sjanglet over gaten før en annen mann, i grå regnfrakk, skjøt ham igjen, flere ganger. Så trakk mannen i grå regnfrakk en lang kniv og skar halsen over på syklisten. Minotauren været blodet med det samme. Øynene hans åpnet seg.
Mannen i grå regnfrakk stakk den lange kniven i brystet på syklisten, som lå stille nå. Så trakk han frem et stykke papir, skrev noe på det, og festet brevet til syklistens kropp med en annen, mindre kniv. Han hevet blikket og så mot minotauren, og minotauren visste at mannen så ham, så ham slik han var. Minotauren strakte seg ut, i full lengde. Han kneiste med nakken og løftet hornene. Mannen i grå regnfrakk gikk sin vei. Flere mennesker hadde begynt å stimle sammen på stedet. Luften var kald og fuktig, som alltid. Minotauren travet tilbake mot sentrum.
En gang hadde han vært større og kraftigere. Hvor stor visste han ikke. Det hendte at han besøkte museer og så gamle avbildninger av seg selv, men de varierte for mye. Nå var han knapt over to meter høy. Likevel følte han seg fanget i byen. I de trange gatene stakk små feller av smijern ut overalt. Kanskje ville han følt seg slik uansett hvor han var. Da han sluttet å drepe menneskene, drikke blodet deres og spise kjøttet av beina på dem, begynte han å se på dem som skjøre egg, som nyklekkede kyllinger. Han visste hvor lett det var å rive opp huden deres med hornene. Det skulle ingenting til. Han hadde forsøkt å holde seg ren. Han ville være skyldfri og vektløs, som en najade.
Minotauren vandret videre rundt i det grå lyset. Han vendte ikke hjem før det begynte å bli mørkt. Ved vinduet i første etasje sluttet kroppen hans å bevege seg. Det søtlige, krydrede lyset trakk inn i frakken og hatten og ansiktet hans. For andre gang den dagen var det noen som møtte blikket hans.
Bordellet i første etasje hadde en kvinnelig eier. Minotauren hadde sett henne komme og gå. Han hadde ikke ligget med noen siden de sluttet å ofre til ham. Når han gikk gjennom gatene, var det med blikket stivt foran seg, som en veddeløpshest. Iblant var han fristet til å skrape med foten og stange gjennom nærmeste glassrute. I sin tid, hadde han blitt fortalt, bygget man innretninger som kunne heise hester ut av kanalene. Han så for seg sin egen tunge kropp, heist møysommelig ut gjennom et knust bordellvindu.
Det var tatoveringen på kvinnens høyre skulder som hadde fanget oppmerksomheten hans. Av alle labyrintene han hadde sett, var den blant de enkleste. Fire sirkler innenfor hverandre; noe en engelsk lord kunne ha latt bygge på godset sitt, ved siden av påfuglburet og den kunstig tilvirkede jungelen. En slik labyrint hadde ingen funksjon, den var bare dekorativ. Men kunstneren som hadde laget den, kunne sin anatomi og sine proporsjoner. Ved første blikk var det ikke opplagt at labyrinten var annet enn en skive av mørkt blekk, en ornamentering av selve skulderen, en del av en rustning, noe som kunne ha blitt båret av en gladiator med et nett i den ene hånden og et spyd i den andre.
Kvinnen bak vinduet verken smilte eller vinket, men hun så minotauren i øynene. Det var uvant. De fleste skapte seg et blindfelt, de tillot seg i høyden å registrere et minotaur-formet hull i omgivelsene, noe de for enhver pris ikke måtte falle ned i. En sjelden gang ble han bedt om å forlate butikker og kafeer, som om han var en tilfeldig fyllik, eller en uteligger. Siden han heller føyet seg enn å spidde dem på hornene, kunne de gå utenom. Denne kvinnen sto rett opp og ned, med beina godt plantet i bakken, som en soldat på stedet hvil. Hun var omgitt av røde lamper og iført glinsende svart undertøy av billig kunstsilke. Blikket hennes vandret ikke. Hun så rett på ham. Minotauren gikk inn.
Hun nikket til ham, og trakk for gardinene. Lyset ville fremdeles være synlig der ute, rundt kantene, for å signalisere at hun hadde en kunde, men ganske snart ville være ledig igjen. De gikk inn på det lille bakrommet, med en seng, en vask, en kommode med en klokkeradio, og ingenting annet. Hun pekte på kommoden.
«Penger, takk,» sa hun på gebrokkent engelsk.
«Hvor mye?» sa han. Han hadde fremdeles yttertøyet på, og kjente etter i frakkelommen.
«Misjonær, eller noe annet?» sa hun.
«Jeg vil bare snakke med deg,» sa han.
«Femti euro. En halv time,» sa hun. «Hvis ikke du vilmer senere.»
Han trakk en seddel ut av lommen og viste den til henne før han la den på kommoden. Hun nikket. Det var ingen synlige alarmer eller kameraer i rommet. Enten var det noe han ikke hadde lagt merke til, eller så var hun overlatt til seg selv. Minotauren bestemte seg. Han tok av seg hatten. Kvinnen sa ingenting, men trakk pusten brått.
«De er ekte,» sa minotauren. «Ta på dem.»
Hun nærmet seg sakte. Minotauren ble klar over hvor tungt han pustet. Han følte seg som et dyr igjen. Kvinnen la hånden rundt midten av det venstre hornet. Først førte hun hånden inn mot roten, deretter sakte ut mot spissen. Hun testet den forsiktig med pekefingeren.
«Takk,» sa hun.
«Ta på dem igjen,» sa minotauren. «Vær så snill. Du behøver ikke gjøre noe mer.»
Hun gjorde det, strøk ham over hornene. Etterpå satte minotauren seg på sengen, og hun satte seg ved siden av. Etter en stund pekte hun mot klokkeradioen. Halvtimen hadde gått raskt. Minotauren reiste seg, tok hat- ten på, og gikk ut døren uten å snu seg. Han gikk opp trappen til leiligheten, og for første gang på lenge sovnet han raskt og naturlig.
De neste par kveldene sto det en annen kvinne i vinduet. Minotauren så etter hver gang han passerte. Den andre kvinnen vinket, men han gikk videre. Han var våken om dagen nå, men gikk rundt i en drømmeaktig tilstand selv uten marihuanaen. Han gikk til Rijksmuseum, til rommet der artefaktene fra den nederlandske gullalderen befant seg. Han betraktet en rustning som var satt sammen av en rekke intrikate og nøye sammenføyde deler, og kom i tanker om Dürers neshorn, et dyr kunstneren aldri selv hadde sett, og følgelig ikke kunne gjengi autentisk, men likevel hadde begunstiget med et forbløffende sterkt fysisk nærvær.
Minotauren betraktet en hellebard med mothaker, en kanon som så ut til å være for liten til å kunne skade noen, og et utskåret garderobeskap som var stort nok til å romme en familie. Han ble stående i en time foran de uendelig detaljerte dioramaene i dukkehusrommet. Rommene var fulle av møbler og tepper og gobeliner. Det forminskede sølvtøyet var ekte, og dukkehusets beboere stirret på ham med selvsikre, døde øyne.
Neste gang kvinnen med tatoveringen sto i vinduet, betalte minotauren for en time, og lå med henne. Han visste ikke om han ville beholde kontrollen, men han hadde ikke lenger noe valg. Han ønsket seg tilbake. For å sikre seg ba han henne sitte oppå ham mens hendene hans var bundet til hodegjerdet, og for tjue euro ekstra bandt hun ham fast. Etterpå ga hun ham beskjed om at det ville koste femti euro til for å reparere sengen.
Minotauren følte seg levende igjen. Han jogget i Vondelpark, langs innsjøen, og klarte ikke å holde seg fra å løpe inn blant endene, som en unge.
Minotauren spiste kjøtt. Det var flere tiår siden sist. Fibrene i svinekoteletten revnet så tilfredsstillende mellom de skarpe tennene hans.
Han gikk til kvinnen igjen. Denne gangen spurte han henne hvor hun kom fra.
«Øst,» sa hun.
«Serbia? Makedonia? Hellas?» sa han.
«Betyr det noe for deg,» sa hun.
«Nei,» løy han. «Men jeg vil vite det.»
Hun fortalte ham noen få ting. Hun ville ikke si hva landsbyen hennes het, eller hva hennes eget navn var, men fortalte at hun studerte, på et annet universitet, et som ikke lå i Amsterdam.
«Hva studerer du?»
«Historie.»
Så var tiden omme.
To dager etter var minotauren på en ny løpetur, langs havnen. Da han passerte sentralstasjonen, så han kvinnen, kledd i en svart kåpe og på vei inn i bygningen. Med den store hetten fremdeles trukket over hodet gikk han inn og fulgte etter henne. Han gikk etter henne gjennom mylderet av mennesker og ned i de underjordiske tunnelene. En gang stoppet hun opp, men før hun snudde seg fikk han dukket inn i en sidegang. Så fulgte han etter henne igjen. Hun gikk opp på plattformen. Det neste toget gikk mot Utrecht. Han så henne gå på.
Neste gang hun sto i vinduet, betalte han dobbelt så mye som han hadde gjort tidligere. Og etter at han hadde ligget med henne, spurte han:
«Hvor studerer du?»
«Det er ikke viktig,» sa hun.
«Jeg vil vite det,» sa han. Han kikket mot pengene på kommoden.
«Nei,» sa hun, og flyttet seg noen centimeter unna.
Minotauren hadde snakket lenger med henne enn med noe annet menneske så lenge han kunne huske. Nå hadde han ikke flere ord igjen. Han tok hatten på seg og gikk.
Etter den dagen var ikke kvinnen å se i vinduet lenger. Det ble kaldere i været. Det gikk en uke, så to, så tre. Året var på sitt mørkeste. Han trodde han så henne i et annet vindu, i en annen bakgate, men da han nærmet seg, ble forhenget trukket for, og slik ble det hengende selv om han ventet i nærheten i nesten en time.
*
Solen snudde. Et nytt år begynte. Minotauren stappet noen klesplagg i en ryggsekk. Han fylte lommene med gull, og solgte et av stykkene. Så satte han seg på neste tog til Utrecht. Reisen skuffet ham, fordi den var over så raskt.
Minotauren tok inn på et herberge midtveis mellom stasjonen og universitetet. Så fant han ut hvor Historisk institutt holdt til, og satte seg ved et bord på den nærmeste kafeen.
Etter tre dager med aviser og overkokt kaffe så han henne. Hun kom ut av bygningen med den samme svarte kåpen han hadde sett henne i tidligere, men åpen, og med et blått og hvitt bondeskjørt flagrende under. Minotauren reiste seg med et rykk. Han hørte ikke stolen smelle i bakken bak seg.
Kvinnen la merke til minotauren samtidig som han oppdaget mannen hun var på vei til å møte. Han var ung, med mørk hud og svart bølgete hår. Skinnjakken hans funklet i den bleke solen. Han var vakker og muskuløs, og så ut som en av ungdommene som hadde blitt sendt til minotaurens labyrint, en gang for lenge siden.
Den unge mannen fulgte kvinnens overraskede og smått forferdede blikk. Da han snudde seg mot minotauren, var det med spartanske grasiøse bevegelser. Minotauren så at han var en kriger. Han kjente sin egen kropp, kjente tyngden i den, og visste at han ikke var like rask som den unge mannen. Han hadde ikke vært det på svært lenge. Han hadde hornene sine, men det var alt.
Minotauren så på den unge kvinnen fra bordellet. Hun stirret mot ham, og minotauren så inn i blikket hennes. Forakt? Medlidenhet? Nysgjerrighet? Han kunne ikke lenger skille disse tingene fra hverandre. En rød tåke var i ferd med å stige opp, var i ferd med å ta over kroppen hans. Han visste at han ville vinne henne, og han visste at han aldri ville vinne henne. Det var ikke lenger hans verden.
Minotauren nærmet seg paret med klossete bevegelser. Den røde tåken hadde tatt over, men han så den unge mannen flire, han så den unge mannens høyre hånd nærme seg bukselommen, der han visste at springkniven hørte hjemme, og minotauren tenkte at dette uansett ville bli hans beste dag.
