*
I begynnelsen var vannet. Jorda var øde og tom, mørke lå over dypet. I vannet ble livet til, og det ble værende i vannet. I begynnelsen var vannet, og det gir ikke slipp på oss. Hvert nye liv begynner om igjen i vann. Som at foste- ret i morens mage ligner fosteret i et egg. Som at fosteret i et egg ligner fosteret i havet. Eggehviten og fostervannet er begge en etterligning av urhavet vi steg opp av. Etter- ligningen, det bærbare havet, er en forutsetning for livet på land. Det skulle et visst hell til – rett mutasjon til rett tid.
*
Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.
*
Jeg sitter på biblioteket og leser. Jeg leser om deoksy- ribonukleinsyre, om hvordan fire baser settes sammen i tripletter. Én triplett koder for én aminosyre. Det finnes tjue aminosyrer. Hele genet koder for ett protein. Det fin- nes uendelig mange proteiner. Dette er koden alt baserer seg på. Jeg tar mobilen opp av lomma og ser at pappa har ringt. De latinske bokstavene på skjermen koder for navnet hans. Likevel er det andre som identifiserer seg ut fra samme navn, samme kode, i Norge alene er det tretti tusen tre hundre og åttién. For å identifisere pappa helt presist bruker man personnummeret, som i motsetning til navnet ikke er noe man kan identifisere seg med.
*
Det der med form og innhold. Former er ikke faste. En organismes form, funksjon og utseende er ikke fast, sam- spillet mellom organismene er ikke fast. Men innholdet, cellens hemmelighet, syrestige og basetrinn, det er fast. Innholdet av hemmeligheten, rekkefølgen på koden, er ikke fast. Samspillets form er ikke fast. Men at det er et kontinuerlig samspill, en evig bevegelse, det er fast.
*
Gjør noe nytt hver dag! Visse mennesker lever etter denne regelen, visse mennesker klarer å hoppe ut av seg selv og si ja, ja, det der blir jeg med på, visse mennesker er ja- mennesker. Og det viser seg faktisk at hjernen lagrer flere og dypere minner i hjernecellene når vi gjør noe nytt eller intenst, enn når vi gjennomfører en rutine. Vi husker altså nye og uvante ting ikke bare bedre, men også større, enn hverdagen. Og når man husker bedre og større, skyver det på tida, strekker den ut, og den blir lang, som en katt i vinduskarmen. Å gjøre nye ting får minnet til å bli større og tida lengre, altså blir livet på sett og vis også lengre. Man bør kanskje faktisk gjøre noe nytt hver dag, for å forlenge livet nesten, det er noe man skylder seg selv nes- ten, og ja, kanskje burde jeg gjøre noe nytt. For eksempel slutte å stalke deg på facebook.
*
Stanser for rødt lys, setter høyre fot ned på fortauet. En lastebil stopper ved siden av, hvit med blå skrift. «Alle for- mer for rens» står det. Alle former for rens. Også av meg? Sykler videre mot lesesalen, husker den slappe algefisken morgenen etter at akvariet sprakk, jeg var ti. De andre fis- kene reddet i en plastbolle av mamma og pappa, svømte rundt på kjøkkenbordet. Algefisken var brun og likte seg best på bunnen, derfor hadde de ikke sett den i mørket. Hvis hjertet mitt var et akvarium, ville man kunne sette algefisken inn der? Ville den spise opp all gammel kjær- lighet og alle oppsparte panikkanfall, alle samtaler som endte i stillhet, alle ganger man sto opp om morgenen før den andre og visste man ikke ville ses igjen, ikke på den samme måten. Og hvis algefisken bare kunne spise alt dette og man kunne bli aldeles ... ren. Og hvis man kunne prøve noe nytt. Og hvis man kunne bli ny.
*
Sølvkre på badegulvet når jeg kommer full hjem og må tisse. Prøver å snakke med dem. Sølvkre under vasken når jeg står opp om natta og er tørst. Sølvkre, en enkelt gang, oppe i dusjforhenget etter at jeg hadde tatt av meg alle klærne. Sølvkre spiser alle slags stivelses- og sukker- holdige ting, er ellers uskadelige. De skifter ham mellom sytten og sekstiseks ganger i løpet av livet, langt mer enn insekter vanligvis gjør. De kan dessuten gå et helt år uten å spise. Sølvkre lever mellom to og åtte år, og de største av dem har altså bodd i leiligheten lenger enn jeg. Burde jeg spørre dem til råds. Om avkalkning av dusjhodet kanskje, om avriming av fryseren kanskje. Er det absolutt nødven- dig å skifte lyspæren i gangen. Hvordan skal jeg forholde meg til naboene. Skal jeg rydde rommet før du kommer på besøk. Kommer du på besøk hvis jeg ber deg.
*
Universet er jevnt over et forferdelig kaldt sted (ca. 2,7 °C over det absolutte nullpunkt) brutt av punkter med uutholdelig varme. Det er veldig få steder som har en mellomtemperatur, og vi bor på et av disse. Sola, for eksempel, har en kjernetemperatur på 15,7 millioner kel- vin, og er ikke et av de stedene. Overflaten er kjøligere, coronaen igjen – varmere. Jeg har som regel en kjer- netemperatur som er 235 °C høyere enn det absolutte nullpunkt, overflaten kjøligere, klærne igjen – varmer meg. Men hendene mine er alltid kalde, samme hvor mye klær jeg har på. Du sier det er dårlig blodsirkulasjon, at du pleide å ha det selv, at du pleide å være den i forhol- det med de kaldeste hendene. Vi er ikke i et forhold, sier jeg. I ikke-forholdet, sier du. Universets to kaldeste steder har en adresse: Den ene er Bumerangtåka, som på utrolig vis klarer å være kaldere enn resten av rommet rundt seg. Den andre er 77 Massachusetts Avenue, Bygning 26-243, Cambridge, Massachusetts. Der klarte de å lage et kuns- tig nullpunkt, inntil en billiontedel av en grad, i og med at nullpunktet ikke kan nås, men er en viktig teoretisk ogeksperimentell grense. Jeg stikker hånda under genseren din for å varme den, og i stedet for å fjerne den tar du den andre hånda mi og legger den ved siden av den første. Legger dine hender over. Dine hender er et teoretisk og eksperimentelt utgangspunkt. Jeg sier jeg kan vurdere et forhold likevel.
*
Blekksprutens forfedre skilte seg fra våre for mer enn 550 millioner år siden. Hva vet vi om blekkspruten? At den skifter farge og spruter blekk? At den er uhyre intelli- gent? At den har en hjerne på størrelse med en valnøtt? At valnøtten i seg selv ligner en hjerne, er bare en pus- sig tilfeldighet. Før trodde vi at en stor hjerne tydet på stor intelligens, men de som forsker på kunstig intelligens, blir mer og mer usikre på hva intelligens egentlig er. Man trodde for eksempel at det krevdes abstrakt tenkning for å spille sjakk, men datamaskinen Deep Blue vant over sjakkverdensmesteren Garry Kasparov i 1997. De fleste vil være enige i at Deep Blue verken kan tenke abstrakt eller er intelligent. Deep Blue oppsto ikke under vann slik vi gjorde, men på land. Navnet er bare en pussig tilfeldig- het. Blekksprutens forfedre ble værende i vannet da våre klatret ut, likevel har vi hver for oss utviklet nesten helt like øyne, den største forskjellen er at der deres er logisk oppbygd, er våre er snudd på vrangen.
*
Det har skjedd noe, noe som brer seg. En tåke i tingene. En kvalme i hendene. En gjenlyd i kraniet (havet som bruser). Blir jeg et sneglehus når jeg dør.
*
Jeg vil ikke at du skal se sprekkene i ansiktet mitt. Jeg vil du skal se alt det jevne i meg, at jeg er en helhet, en krukke av glasert keramikk, smidig og glatt som øgleskinn, jeg vil du skal se øglen i ansiktet mitt, når den smetter inn og ut av syne, under hvelvingen av en knust krukke for eksem- pel, halvveis sunket i jorda. Gresset som vokser rundt den.
*
Jeg har prøvd å rette ryggen i det siste, i offentlige trans- portmidler som t-banen, bussen, jeg har stått med løftet hode og trukket skulderbladene sammen mot midten, som jeg har lært, i grønnsaksavdelingen på Kiwi, i under- tøysavdelingen på Lindex. Jeg har prøvd å «ta plass i verden» foran togtabellene på Oslo S. Jeg så en sky som lignet en ryggrad, den hang over Torshov. Jeg lurte på om den var min, i og med at jeg mangler en.
*
«Hvorfor er giraffens hals så lang? For at den skal rekke opp til bladene på trærne. Nei, det er for at den skal rekke ned til vannet for å drikke.» Spøk fra naturfaglæreren på ungdomsskolen. Han ville vise oss at det ikke alltid er den mest åpenbare årsaken som er den riktige, tenker jeg nå, etterpå. Det riktige svaret er muligens: For å kunne slå hverandre med hodet. Som alle andre slåss giraffene for å finne en partner, livets kanskje viktigste kamp, ifølge noen i hvert fall, ifølge genene i hvert fall, og jo lengre hals, jo større kraft. Men det er ikke alle som kan tåle all denne kjærligheten, i giraffhalsens tilfelle har seksuell seleksjon vunnet over naturlig seleksjon, og på grunn av den lange avstanden mellom hjerte og hjerne har giraffen det høy- este blodtrykket av alle pattedyr. Oh the things we do for love. Giraffens hjerte kan derfor veie over elleve kilo.
*
Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart fin- nes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennesker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer. Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om mor- genen og kastes tilbake, til meg. Jeg fanger det opp, alt sammen. Vi blir født inn i lyset, og hele livet gjennom er dette hva vi ser, vi sperrer øynene opp, og alt vi kan se er lys.
