Hytta lå på et massivt stykke grunnfjell som brøt frem fra skogbunnen. Under terrassen var steinen kjølig, hun kunne se skyggen mellom plankene. Kikket hun lenge nok, kunne hun se maurene jobbe. Hun hadde en følelse av å være til overs; en uro i kroppen over ikke å være en del av, men samtidig ikke helt utenfor, de voksnes selskap. Fra den andre siden av hytta kunne hun høre bruddstykker av samtalen deres, mammas høye utbrudd og Roses dypere, litt hese stemme:
– aldri tro hva hun sa til meg . . .
– står man der med skjegget i postkassa . . .
Hun kunne ikke høre Jon. Kanskje han var gått inn for å forberede middagen. Da de stoppet innom ICA på vei opp til hytta, hadde mamma og Jon fylt fem poser med kjøtt og pålegg, poteter, melon og kryddersmør, det var nesten ikke plass i det lille kjøleskapet. De andre tingene lå stablet oppå hverandre på en hylle over brødboksen: kaffe, sigaretter, ferskener i sukkerlake, et hefte med kryssord, lakris.
*
Det hadde vært en lang kjøretur opp gjennom Sverige. Underveis stoppet de for å spise burgere. Da de nærmet seg hytta, passerte de tennisbaner og store åkrer. Noen maskiner hvilte ved siden av et hvitt hus og en jolle som lå med kjølen opp. Julie så en rovfugl sveve rundt på himmelen. Mamma tok ringene på den venstre hånden av og på, hun var redd Rose skulle nå frem før dem og stå der uten nøkkel.
– Vi har jo ikke sett henne siden Falkenberg, hun har ikke kjørt forbi oss.
– Det kan du da ikke vite.
Men så snart bilen trillet inn på den siste grusveien, la hun hånden rundt nakken til Jon og begynte å snakke om hvor vakkert det var her.
De hadde parkert nede ved leirskolen og gått opp gjennom skogen med alle tingene. Hytta luktet støv og sol. Mamma åpnet vinduene mens Jon slo på strømmen og hentet vann i to store plastdunker fra en pumpe nede ved stien. Julie gikk rundt med klut og fjernet de døde grønne insektene med papirtynne vinger fra vinduskarmene. Hun hadde satt bagen sin på det minste rommet, det eneste med speil.
Det var bestefaren til Jon som hadde bygget hytta. Eller snarere flyttet den: «Han tok simpelthen hele andreetasjen fra et hus oppe i Östersund og satte den ned her.» Alt som hang på veggene, var av messing: en stekepanne, en askeskuffe. Det var to rom med køyesenger, men Julie visste at mamma og Jon kom til å hente madrassene fra rommet sitt og legge dem ved siden av hverandre på gulvet i stuen etter at hun hadde lagt seg. Rose skulle bo i annekset. Doen var i et skur ti skritt fra hytta. Julie hadde kikket inn døra. Det sto en bøtte med bark på gulvet. På veggen hang en plakat med illustrasjoner av fugler til havs og til fjells, og et utklipp fra et magasin som fukten hadde krøllet i kantene: Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.
*
– Hallo!
Rose hadde kommet en halvtime etter dem, hun ropte på vei opp skrenten. Jon løp for å hjelpe til med bagasjen. Mamma hadde skiftet til en silkekimono som var bundet sammen i livet, hun kom ut for å ta imot, dekket av store, vinrøde blomster og lyseblå sommerfugler.
– Det var jo slettes ikke vanskelig å finne frem, sa Rose med en liten latter. Hun hadde vært nødt til å kjøre tilbake til hovedveien for å spørre etter veien til den kristne leirskolen.
Rose var bestevenninnen til mamma. Av en eller annen grunn insisterte mamma alltid på å presentere henne sånn overfor fremmede. «Dette er Rose, bestevenninnen min. Vi møtte hverandre på teaterskolen.» Hun unnlot som regel å nevne at ingen av dem jobbet som skuespiller; Rose var radiodramatiker, og mamma jobbet i studieadministrasjonen på universitetet. Rose var en høy, slank kvinne, da hun trakk Julie inntil seg i en fast klem, kunne Julie gjenkjenne lukten av balsam og svette og noe søtt, kanskje mynte.
Det var Rose som hadde introdusert mamma for Jon, de hadde jobbet sammen på et prosjekt året før. Han var lydtekniker. Julie husket turen med mamma og Rose sist sommer, Rose hadde sittet bak rattet, de hadde kjørt seg vill et eller annet sted nord for Kassel. På vei ut av feil avkjørsel hadde hun fortalt om ham. Høy og mørk, hadde hun sagt, og med svære hender.
Rose spurte om tresortene i dalen og ville vite hvor ofte hytta skulle males. Var den okergule fargen typisk i området? Jon hadde slått på viften på utedoen med det samme de hadde kommet. Den bråkte som et helikopter. Rose sa at hun ikke kom til å gå inn dit for å tisse; hun tisset heller i buskene. Men da vet man jo hva du skal hvis du likevel går inn dit, tenkte Julie. Hun kom ikke til å tisse i buskene. Det kunne være flått der, stålormer, svære øyenstikkere.
Da Rose hadde kommet på plass med bagasjen sin og tatt av seg sandalene («jeg går aldri med sko på en hytte»), begynte mamma å slå opp liggestolene på terrassen. Julie kunne se den myke huden mellom brystene hennes i den dype utskjæringen da hun lente seg frem. Jon hentet en prosecco fra kjølebagen og satte frem fire glass; det ene var til Julie. Hendene hans var hele tiden et sted på mamma, på hoftene, rundt nakken, på baken. Julie tok en colaboks fra kjøleskapsdøra og gikk rundt huset og satte seg. Hun hadde vondt et sted hun ikke hadde kjent noe før, det føltes som om en hard knyttneve trykket mot skambenet. Hun kunne høre mamma og Rose klirre med glassene over musikken, de hørte på Pet Shop Boys.
I love you, you pay my rent.
Litt senere kunne hun lukte at Jon hadde tent grillen. I radioen hadde de sagt at det var brannfare langs kysten og i hele den sørlige delen av landet. Julie reiste seg og gikk ned på stien.
Det var dype kløfter noen steder, områder der den blågrå steinen brøt frem fra mørkegrønn mose og røtter, og styrtet rett ned. Den tørre mosen var dekket av barnåler. Julie kunne høre insektene som sto stille i luften og forskjellige smådyr som puslet langs stien.
*
Av og til, når hun så opp fra en bok eller noe skolearbeid, satt Jon og kikket på henne. Hun tenkte på de tykke blodårene på halsen og armene hans da han bar de tunge vanndunkene opp til hytta. Et par uker etter turen til Kassel hadde han plutselig stått i gangen da hun skulle av gårde om morgenen, mørk og fåmælt. Hun hadde hørt dem snakke om henne en kveld da de trodde at hun sov:
– Skal hun ikke snart få seg kjæreste?
– Hun er bare fjorten.
– Hun sitter mye hjemme.
Men det verste var at mamma oppførte seg annerledes rundt ham. Hun lo høyere, mer umotivert, og hun så bort på ham når hun hadde sagt noe morsomt eller klokt for å se om han hadde fått det med seg.
Lyden av en tennisball som ble slått frem og tilbake, ga gjenklang gjennom skogen. En dump, hul lyd. Julie trådte ut av stien, i glimt kunne hun se havet. Sollyset falt i skrå stolper som forgylte skogbunnen. Pappa og Merete var ved Vesterhavet nå, de satt sikkert i vindjakker på terrassen med hver sin bok og snakket om alle barna de skulle få. I en grøft under noen veltede stammer fikk hun øye på noe rødt, ikke blomster, men en liten haug med søppel. Den glitret som en skatt. En gammel halvråtten genser, noen bøker som var svulmet opp av fukt, tomme flasker, en kaffekopp med logo, kanskje fra en bank. En ICA-pose, noe vannavvisende stoff som lignet en teltduk, en joggesko, aviser.
De hadde spist da hun kom tilbake. Det sto en tallerken med et stykke kjøtt og potetsalat under et grytelokk på kjøkkenbenken. De voksne satt på terrassen på forsiden av hytta med pledd over bena og snakket, et stearinlys blafret i en lanterne på bordet. Mamma hadde en av Jons gensere over kimonoen.
*
Neste dag dro de til stranden. Allerede tidlig kunne de merke at det kom til å bli varmt.
Julie hadde våknet og kjent den harde knyttneven som fortsatt presset mot skambenet; det var det første hun tenkte på da hun slo opp øynene. Det lå en lett dis over trærne nede i dalen, den ville bli brent bort så snart solen fikk tak. Fuglene som hadde vekket dem med det livlige oppstyret sitt i de tidlige morgentimene, holdt seg i ro da de gikk ned stien til stranden.
Vannet var kaldt og helt klart. Sikkert deilig når man først var under. Julie holdt kjolen oppe med den ene hånden og sto i vann til knærne. Hun hadde glemt å skifte til badedrakt før de gikk hjemmefra, den lå i nettet inne på stranden. Med det samme de kom ned til vannet, dro mamma og Rose kjolene over hodet for å løpe uti, de hadde på seg badetøy under, Julie kunne se dem som to små prikker ute på badebryggen. De hoppet i vannet og klatret opp, hoppet i og klatret opp. En gang imellom svømte de ut til flytebryggen som lå midt i vika, og satt tilbakelent på strake armer med bena i vannet og ansiktene mot solen. Jon satt inne på stranden på et håndkle. Julie gikk opp og satte seg ved siden av ham, fant frem boken fra nettet.
– Skal du ikke uti? sa hun.
– Jeg bader ikke.
– Hvorfor ikke?
Han løftet en hånd og strakte frem fem værbitte fingre.
– Nerveskade, sa han.
Jon hadde vært landmåler som ung. Frosten hadde ødelagt fingrene hans fordi han ikke kunne ha på seg vanter. Han hadde fortalt om arbeidet med de følsomme måleinstrumentene, det kunne bli 25 kuldegrader om vinteren. Nervene hans var blottlagte sår. Julie hadde hørt mamma diskutere det med Rose på telefonen. Han har en kunstners sensibilitet, hadde hun sagt; det er derfor han snakker om arbeidet som om han er vendt hjem fra krigen.
Knærne hans var store og solbrune, flate som tallerkener. Hendene lå i sanden mellom bena som om de var tunge, han holdt en tent sigarett mellom fingrene. Det er vel greit å røyke så nær vannet, tenkte Julie. Da hun fulgte blikket hans, så hun at Rose var på vei opp fra vannkanten. Hun snodde det lange håret og klemte til så vannet kunne renne av, dråpene funklet i en kaskade omkring henne. Akkurat som mamma hadde hun på seg bikini.
– Her sitter dere, sa hun.
Hun bredte ut håndkleet sitt og satte seg på den andre siden av Jon. Julie hadde forventet at de skulle begynne å snakke, slik voksne pleide å gjøre. I stedet satt de tause ved siden av hverandre, men det var som om de snakket sammen likevel.
Han vader ud i Havet og dukker. Han staar ved en vældig Port, og han møder en stor, gøende Fisk. Den har Faks paa Halsen, og den gør imod ham som en Hund. Bag Fisken staar Victoria.
*
– Jeg kommer tilbake.
Julie klappet sammen boken. Hun hadde vondt, og hun måtte på do. Hun reiste seg og gikk mot skogkanten der en trapp førte opp til stien og nærmest inn i en annen verden: summende og solplettet og sval. Halvveis opp trappen kom hun i tanker om nettet med badedrakten. Hun gikk ned igjen, men ble stående bak noen nypebusker.
Rose satt på håndkleet ved siden av Jon. Hun kikket på noe mellom dem. Julie tok et skritt til siden så hun kunne se bedre. Det duftet sterkt fra buskene. Rose satt med den ene hånden til Jon i sin og lot fingrene gli over fingerspissene hans. Julie speidet etter mamma og fikk øye på henne ute på flytebryggen, hun var for langt borte til å kunne se hva som foregikk inne på stranden, Julie så henne bare som en liten figur der ute. Men hun visste at det var mamma på grunn av den røde bikinien.
Hun holdt pusten. Rose og Jon kunne ikke se henne. Hadde Julie vært yngre, kunne hun ha funnet på å samle de små kjernene fra nypefrukten i hånden og springe frem og kaste kløpulver over ryggene deres. Men hun var ikke et barn. Hun hadde en følelse av at de kunne forsvinne, som sagnvesener, hvis hun ble oppdaget; at de kunne synke i jorden. Rose satt og strøk fingrene til Jon, hun lente seg inn mot ham. Så tok hun den midterste fingeren hans og puttet den i munnen.
Julie lot nettet ligge på stranden—mamma ville ta det med opp—og løp gjennom skogen. Oppe ved hytta fikk hun følelsen av å være ankommet en forlatt leirplass. Genseren til Jon hang over en liggestol, vinglassene fra i går sto fortsatt fremme sammen med et par nye kaffekopper. På duken sto lanternen med luken åpen, som om noen akkurat hadde blåst ut lyset.
Viften på utedoen bråkte fremdeles. Det luktet søtt av råte. Julie satte seg og kikket på utklippet med et bibelvers. En langhåret mann og en ung kvinne i bohemkjole så innforstått på hverandre fra hver sin side av en lyktestolpe. Et annet utklipp viste Livet langs kysten vår: steinbit og torsk og breiflabb—hele året. Makrell og rødspette—deler av året. Full mann på stranden—fra mai til september. Utbredelse: langs hele kysten. Det var blod i trusa hennes. Julie ble overrasket, men så var hun ikke overrasket likevel. Det var mer som en gjenkjennelse. Hun tørket seg og drysset bark i doskålen så man ikke kunne se det sjokkerende røde som lå og glinset på papiret der nede. Trusa rullet hun sammen til en kule som hun gjemte i hånden. Utenfor annekset stoppet hun opp og lyttet, men de andre var ikke kommet opp fra stranden ennå. Hun åpnet døra inn til Roses værelse.
Sengen var uoppredd, det blomstrete sengetøyet lignet det som var på hennes eget rom: mykt og tynt etter mange års vask. Det var kjølig på rommet. Sandalene til Rose sto under stolen, på skrivebordet lå det en notisbok med en kulepenn stukket inni. Toalettmappen sto på gulvet ved siden av sengen. Julie trakk forsiktig opp glidelåsen og rørte ved de forskjellige tingene, mascara, en pakke med bind, kremer, en hårbørste.
*
Det er nærhet i tid. Det er derfor disse tingene henger sammen for henne: menstruasjonen og Roses myke lepper om fingeren til Jon. Det intime og det forbudte. Som om det hun var vitne til på stranden den dagen for så lenge siden, satte i gang noe som ville virke i kroppen hennes måned etter måned. Minnene kan dukke opp når hun ser en kvinne på gaten som har samme hår som Rose, eller når hun hører en spesiell latter. Oppfanger en duft av mynte på bussen, kanskje fra en balsam. Eller som nå, en rolig ettermiddag mot slutten av sommeren, når noe ved fargen på himmelen hensetter henne i en særlig stemning.
For noen år siden hørte hun slutten på et radiodrama som Rose hadde skrevet. Det handlet om tre mennesker på en romstasjon. Julie var kommet inn midt i stykket, hun hadde skiftet kanal på radioen da hun sto og vasket opp, og var blitt fanget av stemmene. Dramaet gikk, så vidt hun forsto, ut på at det ene evakueringsfartøyet som skulle frakte besetningen hjem, var ødelagt, og bare to av astronautene kunne vende tilbake til jorden. De kunne se planeten i det fjerne som en blå marmorkule i alt det svarte.
– Det er som om jeg kan rekke ut hånden og gripe den, hvisket mannen.
– Jorden er så liten at jeg kan putte den i munnen og sluke den hel, hvisket en av kvinnene.
De var i ferd med å gå tomme for oksygen. Det endte med at den ene av de to kvinnene satte seg inn i kapselen mens de to andre sov. På vei mot jorden fremførte hun en monolog som avslørte at det hadde vært planen hennes helt fra starten. Hun hadde tilrettelagt alt for å ta hevn etter de andres bedrag. Det var den perfekte forbrytelsen. Julie hadde lagt fra seg oppvaskbørsten. Noe pirret henne mens hun lyttet, en form for gjenkjennelse som ble bekreftet da radioverten etterpå nevnte Roses navn. En innskytelse fikk henne til å søke opp programmet til radiokanalen for å finne tittelen på stykket. Se en siste gang på alt vakkert. Hun søkte etter mer informasjon om produksjonen, men kunne ikke finne ut av om Jon hadde vært involvert.
*
Hun hadde forsiktig lirket opp et bind fra pakken og satt på plass toalettmappen igjen. Da Julie hadde skiftet truse og lagt i bindet—det var noe høytidelig og hemmelig ved det—visste hun ikke hva hun skulle gjøre med den blodige trusa. Hun ville ikke kunne vaske bort flekken uten at mamma oppdaget det. Og hun kunne ikke holde ut tanken på at alle tre skulle få vite om det, og at de skulle snakke om det etter at hun hadde lagt seg. I stedet gikk hun tilbake til skogen, fulgte ruten fra dagen før og fant grøften med søppel. Hun skjøv trusa innunder de gamle avisene med en pinne. Hvis noen kommer forbi her, tenkte hun, vil de tro at det er blitt begått et mord. Da hun kom tilbake, sto Rose på rommet hennes.
– Hei, vennen, beklager. Dette er det eneste speilet.
Rose børstet det lange håret sitt, de grønne øynene lyste i speilet. Hun hadde en liten samling svetteperler, som fregner, over nesen.
– Du forsvant, sa hun.
– Jeg hadde ikke så veldig lyst til å bade.
Toalettmappen sto åpen på kommoden med tingene spredt utover den heklede løperen. Kløvervaselin, Chanel No. 5. Rose tok opp en blå øyenskygge og la et tynt lag med farge på øyenlokket med en finger.
– Jeg gidder ikke å bruke tid på sminke, vi skal sikkert i vannet igjen, sa hun.—Det er bare å forsyne seg.
Hun nikket mot toalettmappen. Julie visste ikke om hun mente av sminken (mascara og rouge og eyeliner) eller av pakken med bind. Visse hun noe? Hva hadde hun sett? Kanskje hun tenkte på de små smertestillende pillene pakket i hver sin lille boble på et brett med tinnfolie.
– Vi snakket om å ta ut båten, sa Rose.—Jon sier at det finnes et skjær ute ved holmene der man kan ligge og sole seg. Man kan også hoppe fra svabergene. Men vi kan gjøre det i morgen, om du ikke vil bade. Vi har det jo ikke travelt.
Hun pakket sammen tingene og dro igjen glidelåsen på toalettmappen. Julie kunne høre musikk et steds fra, det var noen som sang. Kanskje var det kommet en ny gruppe med barn nede på leirskolen.
– Jeg skal gi deg litt privatliv, sa Rose.
På vei ut døra lente hun seg mot dørkarmen et øyeblikk.
– Jon har forresten fikset viften på do.
– Hva mener du?
– Det var en død fugl i den, det var derfor den bråkte.
Resten av ferien regnet det. Friskt, tungt, kjølende regn fra morgen til kveld. De merket uværet trekke opp sent på ettermiddagen, så ble den trykkende varmen flenget av et tordenskrall som renset luften. De satt inne på hytta og spiste ferskener med vaniljekrem og så lynene slå ned i havet. Neste morgen regnet det fortsatt. Brannfaren var avblåst. For Julie var det en lettelse, da trengte hun ikke å forklare hvorfor hun ikke badet. De hadde ild i peisen og spilte mange runder Monopol, hun vant flere ganger. Så reiste Rose til Stockholm, der hun hadde et oppdrag. Julie og mamma og Jon ble på hytta et par dager til.
*
Julie slukker gassblusset og heller av vannet fra gryten med pastaputer. I et par sekunder dugger det på vinduet til balkongdøra. Hun fordeler pastaen på to tallerkener og river parmesan over den ene, på bordet står allerede en liten skål med paprika og en halv agurk skåret i store stykker. Inne fra stuen kan hun høre lydene fra iPad-en, noe som høres ut som en xylofon, og den lyse latteren til Oliver.
Søndag. Siste dag i sommerferien.
Hun skjenker et glass vin og ser ut mot bakgården der lampene allerede er tent. Hun kan se folk i leilighetene på den andre siden, de står ved kjøkkenbenken og lager mat eller sitter ved spisebordet, små familier. Flere av vinduene er åpne. Det gode været kom sent i år, hun synes nesten ikke de har rukket å få det med seg. Da de var ved Vesterhavet med pappa og Merete, var det rekordlave temperaturer for august. Men Oliver elsket det selvfølgelig, den kraftige vinden og den fykende sanden fra klittene. Hun roper på ham, og hun kan høre ham romstere i sofaen der inne, men iPad-en blir ikke slått av.
Himmelen er i ferd med å skifte farge bak Carlsberg-bygget, hun følger de små forandringene fra rosa over i rødt. Hun tenker på mamma. Det må være noe ved ensomheten, eller er det tilfredsheten hun føler når hun står her, som får henne til å tenke på henne. Gleden over det livet hun selv har bygget opp. Det fungerte ikke med Simon, til gjengjeld har han glidd over i en annen rolle, blitt en slags alliert. Hun tenker på det innestengte sinnet hun kunne bære rundt på tidligere, også lenge før Oliver ble født. Hun var så rasende hele tiden. Det er som om det praktiske samarbeidet, de daglige små gjøremålene, har fortrengt sinnet til fordel for en nesten kollegial intimitet.
Julie skyller gryten og setter den i bløt, rydder litt på kjøkkenbenken. Hun elsker denne leiligheten. Det trange kjøkkenet, de gamle tregulvene på stuen som er blitt malt for mange ganger. I skapene står tallerkenene og koppene hennes, og en og annen skål som egentlig tilhører Simon.
Hun kan huske den sorgen hun følte da det gikk opp for henne at hun ikke lenger var et barn. Alle de vakre gjenstandene som hun hadde samlet opp gjennom årene, smykkeskrin, pyntesaker, såper; hun husker hvordan de mistet verdi, brutalt, i løpet av en enkelt sommer. Hun tenker på det som den siste sommeren med Rose. Det var sommeren før hun begynte å snike seg ut om natten for å gå ned på stranden og drikke seg full. Når de tente bål i helgene, var det alltid et par stykker fra parallellklassen som badet nakne, men først etter at det var blitt bekmørkt, og de sprang ut med hendene over de små harde brystene. Og senere? Vodka og våte tungekyss og kald blest, et rotete gutterom med vinduet åpent ut mot garasjen. I virkeligheten lengtet hun ofte etter å sitte i sofaen hjemme og se på engelsk krim med mamma, etter nærheten som kunne være mellom dem da. Men hun oppsøkte den aldri.
Hun burde ringe til henne. Det er lenge siden sist. Med ett har det gått en måned uten at de har snakket. Julie merker et stikk av det gamle sinnet, som en varme under huden. Dette må jeg bare slutte med, tenker hun.
Hun har aldri fortalt mamma at hun så Rose noen måneder etter ferien med Jon. Det var rett før nyttår, Rose sto på den andre siden av krysset ved Vester Allé i en stor vinterfrakk og med en pose i den ene hånden. Julie hadde syklet over krysset like før lyset skiftet. Hun sa ikke noe da hun kom hjem, for hun visste ikke riktig hva hun hadde sett. Det er ikke engang sikkert hun ville ha bitt seg merke i det, om det ikke var for at Rose hadde lagt hånden på magen sin på den måten.
Oliver kommer ut på kjøkkenet.
– Skal vi ha ravioli? sier han med den søte lille r-en sin. Han klatrer opp på stolen og setter seg til rette ved bordet, legger hendene på hver side av tallerkenen og blåser på maten. Det fine, lyse håret, de mørke øynene som stammer fra Simons side av familien. Han svinger med bena og ser opp på henne som for å spørre om lov til å begynne å spise. Julie setter seg på plassen overfor ham ved bordet, vær så god, sier hun. Det er virkelig sant det jordmoren sa da hun tok ham imot. Han her, han er ett stort smil.
